De fleste mennesker har følelsesmessige problemer fra tid til annen. Hvordan forholder vi oss til det? Hvordan forstår vi slike problemer? Hva gjør oss til gode medmennesker og hvordan kan vi selv be om hjelp når vi trenger det?

Når vi eksempelvis skal støtte en venn, en kollega eller et familiemedlem som har det vanskelig, ser vi det ofte som vår oppgave å ”fjerne” den vanskelige følelsen. Kanskje er vi for raske til å si at ”det går bra” eller ”du må ikke tenke slik” og så videre. Faren er at vi ikke gir rom til de følelsene som faktisk er til stede, men isteden ivrer så mye etter å avhjelpe den andres smerte at vi rett og slett undergraver den andres opplevelse. Kanskje er det en form for flukt fra følelsesmessig ubehag som karakteriserer den ”dårlige hjelperen”, mens den ”gode hjelperen” i større grad tåler følelser.

Når hjelper vi på en god måte?

Hvilken type hjelp fungerer?

Når gjør vi folk bjørnetjenester?

Når presser vi andre for hardt, og når presser vi de så lite at folk havner en passiv posisjon som et offer for omgivelsene, i motsetning til å være en selvstendig aktør i eget liv.

Disse spørsmålene forsøker jeg å besvare i episode 118 på SinnSyn