Ego fungerer som en sentral megler i Freuds strukturelle modell av psyken, der det balanserer impulser fra id, krav fra superego og realitetens begrensninger. Id representerer primitive drifter og ønsker umiddelbar tilfredsstillelse, ofte uten hensyn til konsekvenser. Superego, derimot, er den internaliserte representasjonen av samfunnets normer og verdier, som krever moral og selvkontroll. Ego er den rasjonelle delen av psyken, som prøver å tilfredsstille id's ønsker på en måte som er akseptabel for både superego og den ytre verden (Freud, 1923).

Konflikter oppstår når ego ikke klarer å harmonisere disse motstridende kreftene. For eksempel kan en sterk id-impuls være i strid med superegoets strenge moral, mens realiteten setter ytterligere begrensninger. Slike konflikter kan føre til angst, som egoet prøver å håndtere gjennom ulike forsvarsmekanismer, som fortrengning eller projeksjon. Når disse forsvarene svikter eller blir overaktive, kan det resultere i psykiske symptomer som nevroser eller angstlidelser (Freud, 1936).

Freuds teori om egoets rolle har blitt videreutviklet av andre psykoanalytikere, som har utforsket hvordan ubalanse mellom disse mentale strukturene kan manifestere seg i moderne psykiske lidelser (Hartmann, 1958).

Hør hele videoforedraget her: https://www.sinnsyn.no/alle-leksjoner-kurs/i/76586453/utmattelse-vs-livskraft