I psykodynamisk psykologi anses fortiden som en kontinuerlig tilstedeværelse i nåtiden. Denne tilnærmingen, forankret i Freuds teorier, antyder at tidligere erfaringer, særlig fra barndommen, spiller en betydelig rolle i å forme vår nåværende psyke og atferd. Freud hevdet at mange av våre mentale prosesser er ubevisste og at tidligere hendelser, ofte ubevisste, påvirker hvordan vi reagerer på nye situasjoner.

Et sentralt begrep i psykodynamisk teori er "overføring," hvor følelser og reaksjoner som opprinnelig var knyttet til viktige personer i vår fortid, blir projisert på mennesker i nåtiden. Dette fenomenet viser hvordan gamle mønstre og konflikter kan dukke opp i nye relasjoner og situasjoner. For eksempel kan en person som har opplevd avvisning fra en forelder, ubevisst forvente avvisning fra andre og dermed handle på måter som fremmer denne forventningen.

Carl Jung, en annen nøkkelfigur i psykodynamisk psykologi, utvidet denne forståelsen ved å introdusere konseptet om det kollektive ubevisste og arketypene. Han mente at våre forfedres erfaringer også kan påvirke oss, noe som videre forsterker ideen om at fortiden alltid lever i nåtiden.

Psykodynamisk terapi fokuserer på å avdekke og bearbeide disse ubevisste minnene og konfliktene. Gjennom terapeutisk arbeid kan individer bli mer bevisste på hvordan fortiden påvirker deres nåværende liv, og dermed oppnå større frihet til å handle på mer tilpassede måter i nåtiden.

I moderne psykoterapi ser vi fortsatt innflytelsen fra psykodynamiske prinsipper, selv om de ofte er integrert med andre tilnærminger. For eksempel, ved å forstå hvordan tidlige tilknytningserfaringer påvirker nåværende relasjoner, kan terapeuter hjelpe klienter med å utvikle sunnere interaksjonsmønstre.

Å erkjenne og utforske hvordan fortiden lever i nåtiden kan dermed være et kraftfullt verktøy for personlig vekst og transformasjon, som gir oss innsikt i våre dypeste motivasjoner og muligheten til å skape endring i våre liv.