Hva er det med mennesker som virker belastende på andre? Hva er det med de som opplevelse som dårlige venner? Så vidt jeg kan se, presenterer de ofte problemer på en litt passiv måte. De beklager seg mye over alt som er galt, men ofte indirekte og diffust anklagende. Det er som om de fisker etter at andre skal bli opprørte på deres vegne. De gir ikke uttrykk for det, men ofte synes de synd på seg selv, og de forsøker å få andre til å føle det samme. Det er som om de stjeler andres omsorg, og alt som blir stjålet, smaker surt. Det har vi lært i Hakkebakkeskogen. Ofte kommer man i en posisjon hva man blir veldig trøstende, rådgivende og veiledende. Man forsøker febrilsk å hjelpe den andre, men den andres problemer er så «store» at vi er dømt til å mislykkes. Vi får ingen følelse av å være til hjelp, men blir langsomt innhyllet i den andres følelse av håpløshet og maktesløshet. Den andre har satt sine «tunge poser» i vårt fang, og vi går fra samtalen men en type overlast vi ikke hadde fra før.