Daniel Kahneman skriver om det fortellende Selvet som har til oppgave å lage sammenhengende historier om oss selv, og disse historiene er ingrediensene i vår identitet eller selvforståelse, men historiene er diktert av ubevisste krefter forankret i tidligere erfaringer. Vår selvbiografiske hukommelse er ganske skrøpelig. Vi husker bare små bruddstykker av vår egen fortid, men det fortellende selvet kommer oss til unnsetning med konstruerte sammenhenger i vår egen historie om oss selv. Når vi forteller om oss selv, opplever oss selv i sammenheng med vår egen fortid, er det aldri en helt objektiv forståelse vi har. Da er det interessant å se på hvordan det fortellende selvet velger å presentere oss. Det fortellende selvet fungerer som et slags kommentatorspor til hele livet. Det snakker til oss hele tiden, men de færreste av oss hører denne indre stemmen. Likevel påvirker det oss og styrer våre tanker, følelser og handlinger på bakgrunn av en mer overordnet idé om hvem vi er. Problemet er at det fortellende selvet ikke snakker helt «sant», men prioriterer å lage selvforståelser med en form for intern logikk, selv om denne forståelsen ikke stemmer. Det fungerer som et bakenforliggende lydspor til livet, og det påvirker oss mer enn vi tror.