Den gregorianske sangen har sitt opphav i de jødiske synagogene. Sangene fra synagogen, blandet med tradisjonelle, folkelige sanger utgjorde denne måten å synge på. Sangene ble i starten sunget på gresk, men ved ca. år 300 ble det mer vanlig å synge på latin.

Rytmen i gregoriansk sang er lagt opp slik at den følger rytmen i teksten. Den er dermed ikke todelt eller tredelt.

Sangformen har åtte modale skalaer og bruker gjentatte toner som melodien utvikler seg rundt og de musikalske temaene er vevd sammen. I liturgien blir sangen fortrinnsvis framført av kor.

De gregorianske hymnene kan bli veldig meditative, fordi både melodiene, messingen, og ikke minst pustepausene i vekselssangen, gir rom for fordypelse. Det er noe suggererende over det gregorianske koret, og de mørke stemmene kan nærmest oppsluke bevisstheten. Poenget i denne typen bønn er å hvile sin oppmerksomhet i den spirituelle musikken, og langsomt kan man oppleve at hverdagslivets bekymringer og automatiske stress-tanker forsvinner fra bevisstheten. Dette er også en oppmerksomhetsøvelse hvor det dreier seg om å la bevisstheten omfavnes av hymnene og ikke falle for fristelsen å begynne å tenke på alt annet som kan skape uro i et moderne sinnelag. Det er noe helst spesielt med de gamle sakrale tradisjonene som har en velgjørende effekt på oss mennesker, uavhengig om vi er troende eller ikke. Her får du en gregoriansk hymne fra middelalderen.