I denne øvelsen blir vi introdusert for de transformative egenskapene ved mindfulness, en praksis som har vist seg å være til stor hjelp når det kommer til håndtering av daglig livsbelastninger, som stress og bekymringer. Vi utforsker hvordan mindfulness kan endre måten vi reagerer på stressfaktorer fra arbeid, nyheter eller daglige ansvar, og hvordan dette kan hjelpe oss til å oppnå en bedre tilstand av indre ro. Deltakerne oppfordres til å reflektere over hva det ville innebære å ikke lenger være bekymret for jobb eller økonomiske forpliktelser, men i stedet håndtere livets utfordringer med mer tilstedeværelse og oppmerksomhet.

Forelesningen tar oss videre inn i forståelsen av at stress og overveldelse er følelser og tanker som kan anerkjennes og separeres fra vår identitet. Det slås fast at i stedet for å identifisere oss med stresset, kan vi lære å si "dette er stress" i stedet for "jeg er stresset". Denne tilnærmingen bidrar til å dempe den intense følelsen av å være fanget i kaos og gir oss muligheten til å se på stress som noe vi kan håndtere, snarere enn noe som definerer oss.

Videre understrekes at mindfulness er en praksis som tar tid å utvikle. Endringer er ikke alltid umiddelbare, men over tid kan man oppleve betydelige forbedringer i forhold til stress og tilstedeværelse. Dette handler ikke bare om å håndtere stresstanker bedre, men om å ta kontroll over livet og velge hvor oppmerksom og tilstede vi ønsker å være. I den sammenheng stilles det spørsmål om hvordan vi ønsker å være når vi blir eldre, og hvilke verdier som er viktige for oss i livene våre.

Den undervises på viktigheten av å være oppmerksom på de kroppslige signalene og følelsene som dukker opp gjennom dagen. Hver gang vi minner oss selv om å være til stede, åpner vi for nye muligheter for å bryte den negative spiralen av stress og uro. Dette øyeblikket av tilstedeværelse, selv om det virker vanlig, er i realiteten noe ekstraordinært, ettersom vi sjelden husker å være bevisste på nuet.

Avslutningsvis oppfordres deltakerne til å anerkjenne at det er umulig å stoppe angst, men at vi kan utvikle et sunnere forhold til den. Å møte uroen med nysgjerrighet kan føre til dypere innsikt i våre egne tanker og følelser. Forelesningen etterlater oss med en klar appell om å praktisere mindfulness i vårt daglige liv, med håp om at vi blir bedre i stand til å håndtere de mentale og emosjonelle utfordringene vi står overfor.

Mindfulness har de siste tiårene beveget seg fra å være en praksis for spesielt interesserte til å bli en sentral strategi innen både klinisk psykologi, stressmestring og generell mental trening. Denne øvelsen, som tar for seg hvordan vi kan møte livets belastninger med større tilstedeværelse, berører kjernen i det Jon Kabat-Zinn – grunnleggeren av Mindfulness-Based Stress Reduction (MBSR) – har beskrevet som evnen til å møte øyeblikket med «bevisst oppmerksomhet, uten å dømme».

I denne sammenhengen handler mindfulness ikke om å eliminere stress eller bekymring, men om å endre vårt forhold til dem. Når vi, som beskrevet i øvelsen, lærer å si «dette er stress» i stedet for «jeg er stresset», gjør vi et viktig kognitivt skifte. Denne avstanden mellom selvet og opplevelsen kan beskrives med begrepet decentering fra Acceptance and Commitment Therapy (ACT) og Mindfulness-Based Cognitive Therapy (MBCT). Forskning (Segal, Williams & Teasdale, 2013) viser at denne evnen til å observere tanker og følelser som forbigående fenomener, reduserer risikoen for å bli fanget i automatiske, stressfremmende tankeprosesser.

Fysiologisk kan en slik tilnærming påvirke hele stressresponsen. Når vi slutter å identifisere oss fullt ut med stress, reduseres aktiveringen av kroppens sympatiske nervesystem – den delen som setter oss i «fight or flight»-modus. Dette gir bedre tilgang til den parasympatiske responsen, som fremmer ro, fordøyelse og restitusjon. Studier publisert i Psychosomatic Medicine har vist at jevnlig mindfulness-praksis kan senke kortisolnivåene, forbedre søvnkvaliteten og øke opplevelsen av livskvalitet.

Det som gjør denne øvelsen spesielt relevant, er dens påminnelse om at tilstedeværelse ikke alltid er et spontant fenomen – det er en muskel som må trenes. Små øyeblikk av bevissthet i hverdagen – når vi legger merke til pusten, kroppens signaler eller en enkel sansning – kan fungere som mikropauser som bryter ned stressspiraler. Over tid bygger disse mikroøyeblikkene en robusthet som gjør at vi tåler både akutte og kroniske belastninger bedre.

Denne typen øvelse fremmer også en verdibasert tilnærming til livet. Ved å spørre oss selv hvordan vi ønsker å være, og hvilke verdier vi ønsker å leve etter, flytter vi fokuset fra å reagere på stress til å handle i tråd med det som gir mening. Dette er en sentral komponent i ACT, hvor aksept av ubehag kombineres med målrettet handling mot verdier.

I sum er dette ikke bare en meditasjon, men et treningsprogram for å utvikle en mer fleksibel, bevisst og verdistyrt måte å leve på. Gjennom å øve på å møte stress med oppmerksomhet og nysgjerrighet, kan vi gradvis oppleve en større frihet i hvordan vi forholder oss til både oss selv og verden rundt oss.