Vygotsky var en sentral skikkelse innenfor noe som ofte kalles Sovjetpsykologi. Han beskriver hvordan barnets dannelsesprosess handler om å etablere en indre monolog eller dialog. Det barnet på sett og vis gjør, er at det internaliserer den interaksjonen det har med sine omsorgspersoner, og på denne måten skaper dialogen med de voksne barnets indre dialog med seg selv. Denne dialogen er mennesker helt avhengige av for å regulere følelser og forstå seg selv. Dersom barnet utsettes for mye kritikk og svikt, risikerer man selvfølgelig at den indre dialogen eller monologen er av en negativ karakter, og på den måten blir barnets selvfølelse skadet. Dersom man forstår barnet som et ”sosialt produkt” på denne måten, er det lett å forestille seg at negative, kritiske, engstelige eller dømmende omsorgspersoner kan påvirke barnets identitet og selvtillit på katastrofale måter. I visse henseende kan man betrakte uheldige oppvekstvilkår som en form for forgiftning som barnet utsettes for. I voksen alder sliter man med denne giften i form av dårlig selvfølelse og følelse av å ikke strekke til. Man må imidlertid alltid huske at dette er noe man kan jobbe med. Man ser deg selv på en negativ måte på grunn av svært uheldige og urettmessige omstendigheter i oppveksten. Det er en slags forgiftning av barnets måte å se seg selv på, motgiften er å forstå dette, og deretter gå bevisst inn for å endre sitt eget selvbilde. Hos personer som sliter med lav selvfølelse eller dårlig selvtillit, er det ofte skam som representerer den primære og altoppslukende følelsen som hemmer livskraft og selvutvikling. Velkommen til den første av tre episoder om skam her på avdelingen for leksjoner og kurs på SinnSynes Mentale Helsestudio.