Man utvikler dataprogrammer ved hjelp av programmeringsspråk. Konstruksjon av kildekoder gir maskinen nye muligheter og et stadig større potensial. Hjernen ligner i visse henseende på en datamaskin, og vi har i prinsippet tilgang til kildekodene. Kan vi som mennesker analysere våre egne kildekoder, oppdage «bugs» i systemet, forestille oss hva vi egentlig ønsker oss ut av livet, hvilke verdier vi vil kultivere og dermed «programmere oss selv» slik at det er mulig å virkeliggjøre våre ønsker og forestillinger?

Kanskje lever mange av oss som brukere av vårt eget mentale operativsystem, og sånn sett er vi prisgitt de kildekodene som er installert i oss gjennom alle erfaringer og relasjoner vi har hatt gjennom livet. Dersom noen av algoritmene sørger for angst, uro eller stadige konflikter, trenger vi kanskje å justere lit på disse mentale-algoritmene. I så fall må vi logge inn som superbruker på oss selv.

Denne måten å se menneske på er kanskje litt «amerikansk», men til en viss grad tror jeg det er en nyttig og viktig analogi.

Akkurat nå kan du lukke øynene og observere ditt eget sinn. Hva legger du merke til? Man kan faktisk observere sin egen psyke «in action». Men med en gang man begynner å vurdere eller dømme det man ser, har man falt fra superbruker til bruker-modus. Jeg tror mange som påstår å ha mye selvinnsikt eller bruke mye tid på å reflektere over seg selv, egentlig bare spinner rundt i ulike brukere fra et bruker-perspektiv, mens virkelig utvikling kan kun finne sted i superbruker-modus. Hvorvidt dette medfører noen grad av riktighet skal jeg utforske i denne miniserien på 3 deler. Velkommen skal du være!